Vurdering endrer menneskers liv

Tenk deg om, og prøv å hente frem en opplevelse hvor du har blitt vurdert av andre. Hva gjorde denne opplevelsen med deg? Ser du tilbake på opplevelsen med glede eller gru? Ble du bygget opp eller rakket ned?

De fleste av oss vil lett kunne hente frem slike hendelser. Ofte vil vi hente dem fra vår tid på skolen, som elever, men vi trenger ikke gå så langt tilbake. Hver eneste dag vurderes våre handlinger og våre ytringer av andre. Ikke bare det vi gjør, men også det vi ikke gjør, vurderes. Ubevisste handlinger, som kroppsspråket vårt, er kanskje det som sterkest påvirker hvordan vi oppfattes av andre. Det sies sågar at det meste av vår kommunikasjon med medmennesker foregår på det ubevisste plan.

Vurdering handler om kommunikasjon. Hva vi ser hos andre, og hvordan vi tolker det. Hva vi ønsker å formidle til andre, og hvordan vi gjør det. Gjennom vår dialog med medmennesker gir vi hverandre verdi.

I skolen er vurderingen satt i system. Samfunnet vårt har et behov for å sortere sine unge, og det skjer gjennom lærernes vurderinger. Ved at vi som lærere setter karakterer på de håpefulle, forteller vi samfunnet rundt hva disse menneskene kan egne seg til i fremtiden. Selv om det er nåtiden vi vurderer, er det i fremtiden vurderingen har sin verdi. Det er karakterene som avgjør hvilke valgmuliheter de unge får, og slik må det kanskje være. Samfunnets behov for en utsiling må dekkes, og vi er skjønt enige i at det bør skje på en så rettferdig og objektiv måte som mulig.

Men hva skjer egentlig med elevene? Hva skjer med han som får bekreftelsen på sin utilstrekkelighet svart på hvitt år etter år? Og hva skjer med henne som får bekreftelse på sin verdi gjennom sine skoleprestasjoner, som aldri kan bli gode nok? Rangeringen i skolen kan være brutal og hjerteløs, og vi kan bare ane hvilke konsekvenser det kan få for den enkelte.

Løsningen ligger kanskje i å skape balanse for eleven som menneske. Ingen er bare det vi ser, er det noen som sier. Og det er ingen som bare er den de er på skolen. Når jeg som mor får høre at gutten min kan bli flinkere til å delta i muntlige aktiviteter, kan jeg lett ta det med et smil. Jeg vet bedre enn noen at barnet mitt ikke er stille eller uengasjert i andre sammenhenger. Jeg vet at problemstillingen er typisk i skolesammenheng, men jeg bekymrer meg ikke for guttens fremtid av den grunn. Med mindre det går ut over karakteren, da! Da må jeg gripe inn og sørge for at gutten får vist seg bedre fram.

For det er det vurdering i skolen handler om. Hva du viser av din kunnskap, dine ferdigheter, din kompetanse. Vi som lærere kan aldri vurdere elevene våre, men den kompetansen de viser oss. Derfor er vår fremste oppgave å lete etter elevenes sterke sider og gi elevene våre mange muligheter for å vise seg frem. Ikke alle trives med å holde foredrag, men de kan kanskje vise ferdigheter på andre måter? Ikke alle er glade i å skrive, men de kan kanskje demonstrere kunnskap likevel?

Alle er flinke til noe, og de som lykkes best her i livet er ofte dem som har fått dyrke videre det de er gode til, og fokusere mindre på sine svake sider. Gjennom suksess og mestring vokser selvfølelsen, og den gode følelsen gir kanskje mot til å ta fatt på nye utfordringer? Det har nok mange av oss erfart gjennom livets skole.

Det viktigste var å bli sett, forteller voksne som ser tilbake på tilværelsen som elev. En lærer som ser deg, gir deg verdi. Derfor minnes jeg fremdeles noen av mine lærere med glede. Jeg husker han som ga meg et koselig kallenavn, og han som ringte hjem til meg etter en muntlig eksamen hvor jeg ikke fikk den karakteren jeg hadde håpet på. Han skjønte at jeg trengte noen trøstens ord den dagen. Og jeg husker mattelæreren på videregående som gikk i en høylydt diskusjon med meg fordi han mente at jeg burde satse på realfag, noe jeg selv absolutt ikke ville fordi jeg ville jobbe med "noe meningsfyllt og idealistisk". Selv om jeg trosset hans gode råd, gjorde det stort inntrykk at han engasjerte seg i min fremtid.

Det å bli sett av noen, er fremdeles kanskje det sterkeste vi kan oppleve. Enten det er av sjefen, en venn eller en tilfeldig forbipasserende i livet. I det øyeblikket noen setter seg selv på sidelinjen for å gi deg plass, settes det spor. Og i det noen ser deg for den du er, ikke bare for det du gjør, skapes det varige avtrykk.

Formålsstyring - ja takk!

I disse målstyringstider vil jeg slå et slag for et nytt begrep: formålsstyring. I vår iver etter å jobbe målrettet, som jo er det eneste riktige (?), har vi en tendens til å glemme det store spørsmålet: Hvorfor gjør vi dette? Og nei, det er ikke målsettingene våre som besvarer dette spørsmålet. Det er formålet.

Hør på ordet. Formål.… Det er noe som kommer før målet, noe som er enda viktigere. Hva er formålet med å gå på skolen? Og hva er målene? Det er ofte vidt forskjellige ting. Dessverre.

Målstyring kan være vel og bra, og har sitt utspring i ønsket om å måle. Vi vil kunne måle hvorvidt vi har lyktes eller ikke. Vi vil kunne gradere måloppnåelsen og fortelle andre i hvilken grad de har nådd sine (eller våre?) mål. På denne måten skaffer vi oss kontroll. Men blir vi flinkere? Eller mer motiverte? Hvorfor skal vi i det hele tatt nå alle disse målene? Jo, det er det formålet som kan fortelle oss! Og det finner vi noen ganger i en læreplan. Andre ganger må vi lete i oss selv.

Elevene mine har mang en gang måttet skrive til meg. Fortellinger, artikler og kåserier. Hvorfor? Jo, fordi det er et mål at vi skal kunne produsere slike tekster. Det står jo i læreplanen! Men hvorfor skal de egentlig det? Fordi de skal kunne innlemmes i kultur og samfunnsliv og delta i det norske demokratiet. Det står også i læreplanen. Vi vil at de skal bli aktive bidragsytere i samfunnet vårt. De skal til og med oppleve språklig selvtillit og trygghet! Det er helt sant. Det står i læreplanen.

Så hvordan oppnår vi dette? Kan det hende at formålet i større grad skal få bestemme hva vi gjør i skolen, og hvordan vi gjør det? Jeg tror det. Da nytter det ikke bare å sikte på mål. Det kan ende med fullstendig skivebom. Når læreren står på sidelinjen og tar tiden på henne som løper 100-meteren, og konkluderer med «Middels måloppnåelse. Bedre lykke neste gang!» er han sannsynligvis på alvorlig kollisjonskurs med hensikten bak kroppsøvingsfaget.  Der skal jo elevene oppleve glede, mestring og motivasjon… 

Men flink er han! Han driver målrettet arbeid, må vite. Og eleven skal også bli flink. Hun skal selv vurdere sin egen måloppnåelse, og velge de riktige tiltakene for å oppnå bedre resultater. Ja, visst vet vi å produsere gode medarbeidere til morgendagens samfunn. Her står effektivitet og målstyring i høysetet! Det er vel og bra, men er det nok?

Hva er så poenget mitt? Skal vi ikke jobbe systematisk mot mer kunnskap og kompetanse? Skal vi heller la humla suse og la elevene våre vokse i alle retninger. Nei, Gud forby. Men litt skal vi beholde. Litt spontanitet og rom for ulikheter. Litt originalitet. Litt utforsking og kreativitet. Litt kritisk tenkning. Det er jo tross alt det som er formålet med skolen.