Formålsstyring - ja takk!

I disse målstyringstider vil jeg slå et slag for et nytt begrep: formålsstyring. I vår iver etter å jobbe målrettet, som jo er det eneste riktige (?), har vi en tendens til å glemme det store spørsmålet: Hvorfor gjør vi dette? Og nei, det er ikke målsettingene våre som besvarer dette spørsmålet. Det er formålet.

Hør på ordet. Formål.… Det er noe som kommer før målet, noe som er enda viktigere. Hva er formålet med å gå på skolen? Og hva er målene? Det er ofte vidt forskjellige ting. Dessverre.

Målstyring kan være vel og bra, og har sitt utspring i ønsket om å måle. Vi vil kunne måle hvorvidt vi har lyktes eller ikke. Vi vil kunne gradere måloppnåelsen og fortelle andre i hvilken grad de har nådd sine (eller våre?) mål. På denne måten skaffer vi oss kontroll. Men blir vi flinkere? Eller mer motiverte? Hvorfor skal vi i det hele tatt nå alle disse målene? Jo, det er det formålet som kan fortelle oss! Og det finner vi noen ganger i en læreplan. Andre ganger må vi lete i oss selv.

Elevene mine har mang en gang måttet skrive til meg. Fortellinger, artikler og kåserier. Hvorfor? Jo, fordi det er et mål at vi skal kunne produsere slike tekster. Det står jo i læreplanen! Men hvorfor skal de egentlig det? Fordi de skal kunne innlemmes i kultur og samfunnsliv og delta i det norske demokratiet. Det står også i læreplanen. Vi vil at de skal bli aktive bidragsytere i samfunnet vårt. De skal til og med oppleve språklig selvtillit og trygghet! Det er helt sant. Det står i læreplanen.

Så hvordan oppnår vi dette? Kan det hende at formålet i større grad skal få bestemme hva vi gjør i skolen, og hvordan vi gjør det? Jeg tror det. Da nytter det ikke bare å sikte på mål. Det kan ende med fullstendig skivebom. Når læreren står på sidelinjen og tar tiden på henne som løper 100-meteren, og konkluderer med «Middels måloppnåelse. Bedre lykke neste gang!» er han sannsynligvis på alvorlig kollisjonskurs med hensikten bak kroppsøvingsfaget.  Der skal jo elevene oppleve glede, mestring og motivasjon… 

Men flink er han! Han driver målrettet arbeid, må vite. Og eleven skal også bli flink. Hun skal selv vurdere sin egen måloppnåelse, og velge de riktige tiltakene for å oppnå bedre resultater. Ja, visst vet vi å produsere gode medarbeidere til morgendagens samfunn. Her står effektivitet og målstyring i høysetet! Det er vel og bra, men er det nok?

Hva er så poenget mitt? Skal vi ikke jobbe systematisk mot mer kunnskap og kompetanse? Skal vi heller la humla suse og la elevene våre vokse i alle retninger. Nei, Gud forby. Men litt skal vi beholde. Litt spontanitet og rom for ulikheter. Litt originalitet. Litt utforsking og kreativitet. Litt kritisk tenkning. Det er jo tross alt det som er formålet med skolen.